Har ikke vært ute en vinternatt før

riktig str hulaFriluftsneket, det er meg. Jeg har ikke vært ute en vinternatt før, og ikke har jeg bygget landet. Jeg er en del av dessertgenerasjonen. Ikke desserten en gang, men kremen på toppen av desserten. Selv et friluftsnek kan drømme om villmark og natur. Den drømmen ble for meg ganske sterk. Så sterk at jeg ikke fikk sove om natta. Den døgnåpne hjernen som aldri lot meg sove hvisket “Kom deg ut, for fanden!”.

Det er allerede over ti år siden jeg meldte meg inn i Natur og Ungdom. Da var jeg fjorten år. Over ti år av livet har jeg brukt på å jobbe for å ta vare på naturen, men har jeg opplevd den?
Jeg lengtet ut, men jeg var litt redd og hadde verken utstyret eller erfaringen til å dra ut på tur. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg bare må gjøre det. Jeg måtte øve meg, men hvor skulle jeg begynne?

Fotor011854022

Småskala eventyrer
I desember fikk jeg tildelt et stipend av turtøyprodusenten Stormberg til prosjektet mitt “Har ikke vært ute en vinternatt før”. Det er et prosjekt hvor jeg filmer, tar bilder og skriver om å gå fra friluftsnek til villmarking. På veien håper jeg å inspirere andre, samt øke forståelsen for sammenhengen mellom naturen, økosystemer, folk og klima. Noen av opplevelsene mine kommer jeg til å dele her hos Grønne Jenter. Hele reisen min kan dere følge på min nettside. Her kommer en beretning fra mine første vinternetter.

Min første vinternatt
Tusen sommerfugler i magen. De flakset hardt. Jo, jeg kjente at jeg gledet meg. Min første tur i dette prosjektet. Bare naturveilederen Dag Inge, hunden hans Shan og meg. Jeg var også litt redd. Redd for å drite meg ut, og virkelig kødde det til. Redd for gnagsår og kulde. Likevel, aller mest så gledet jeg meg.

Vi brukte lang tid på å pakke. Jeg var usikker på hva jeg skulle ha med, og hvordan jeg skulle pakke sekken. Det aller viktigste er å holde seg varm.

                                                  – Fin beautybag, Malin… Eh, den kan du la ligge igjen.

Dag Inge så på meg med et spydig smil om munnen. Og jeg som var så sikker på at jeg bare hadde pakka det aller viktigste. Du vet, deodorant, strikk og solkrem og sånt.

cecilie ski

Vi gikk. Oppover og oppover på ski. Enda mer oppover. Jeg kommer til å få en utrolig fin rumpe, altså. Rytme er viktig når du går på fjellski. Jeg sang på sangen South Australia av The Pogues inni meg for å finne rytmen. Sang litt høyt også, men da lo bare Dag Inge av meg. Etter omtrent 50 meter tryna jeg. Akkurat da møtte vi på dama i nabohuset.

Bad ass villmarking Dag Inge insisterte på at vi skulle sove uten telt. Under åpen himmel. Hard core start, gitt. Vi stekte pølser, åt sjokkis og drakk solbærtoddy. Mørkt blir det midt på vinteren. Ofte ganske tidlig, hvilket gjorde at vi krøp oppi soveposene ganske tidlig. Det tok ganske lang tid før jeg sovnet. Vi skravla jo ganske lenge. Hunden Shan lå ved føttene mine hele natta. Jeg frøs ikke.

tur

Jeg sovnet, og våknet av kalde snøfnugg i ansiktet. Det hadde begynt å snø. Ved hjelp av skistaver og jakker fikk vi laget oss en improvisert gapahuk. Jeg sovnet igjen, og våknet til den vakreste natur. Vi kunne jo ikke gi oss her. Nå var vi  jo så godt i gang. Turen videre ble lengre. Lengre, brattere og kaldere.

                                         – Dag Inge, du må gi meg en faceslap om jeg slutter å smile.

Humør og trivsel er alt på tur. Det er ikke lov å være sur. Ikke det at jeg pleier å være sur, altså. Likevel kjenner jeg meg selv såpass godt at jeg vet at jeg kan bli litt furten om det er noe jeg ikke får til. I og med at jeg kunne telle mine tidligere skiturer på én hånd, var faren for å gå på trynet ganske stor.
Jeg hadde bestemt meg for å holde på det gode humøret selv om jeg ble litt furten og lei. Smilet skulle alltid være klistra på, og jeg skulle aldri si «jeg klarer ikke».
Humør gjør mye med motivasjon. Mitt humør påvirker også reisefølget mitt, og deres humør påvirker meg. Det ble ikke noe falskt og påklistra smil. Jeg koste meg glugg.

yey riktig str

Planen var å sove i istunnelen under Juvfonne, men vi var usikker på om inngangen var snødd igjen. Vi måtte grave, og vi byttet på for å holde varmen. Etter en halvtime kunne vi åle oss inn. For et syn! (Bilde ser dere i toppen av denne posten.)

Mímisbrunnr Klimapark
Istunnelen er en del av et forsknings- og formidlingsprosjekt for natur, klima og kulturminner. Klimaendringene er synlige. Breen smelter, og ut av den flere tusen år gamle isen dukker det opp arkeologiske funn – tekstiler, sko, våpen og jaktredskaper.
Mímisbrunnr Klimapark kombinerer klimaforsking og arkeologi. Selvsagt er det veldig fascinerende å se hva som smelter ut av isen. Samtidig kommer det med en bismak når man vet at det er på grunn av klimaendringer.

Jeg klarer ikke
På nedturen spurte jeg Dag Inge om han syns jeg hadde vært sur i løpet av turen. Heldigvis svarte han nei. Én gang på turen sa jeg faktisk «jeg klarer ikke». Det var på vei hjem. Vi stoppet på en bensinstasjon.

«Jeg klarer ikke mer hamburger».

Har du tips, triks eller hemmeligheter du vil dele med meg? Send meg gjerne en e-post!

Det er Malin som privatperson har fått tildelt stipend fra Stormberg til hennes prosjekt,
og ikke Grønne Jenter som stiftelse. Bildene kan ikke brukes uten godkjennesle fra fotograf. 
Bildet fra istunnelen kan ikke brukes kommersielt.

4 thoughts on “Har ikke vært ute en vinternatt før

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s