Alene. Helt alene.

på ski red
Så dro jeg da. På tur. I skogen. Alene. Helt alene.

Soundtrack: Låter fra Ronja Røverdatter

Som dere kanskje husker, så hadde ikke jeg vært ute en vinternatt før. Mitt forhold til naturen var litt anstrengt. Litt sånn som en avstandsforelskelse. Beundrer på avstand. Fascinert. Livredd.
Forrige gang jeg var avstandsforelsket gikk jeg i åttende klasse. Han gikk i tiende. Han visste at jeg likte ham. Jeg visste at han visste. Det endte med at han sparket en fotball i trynet mitt mens han ropte «Fløtt deg!». Vi ble aldri kjærester.
Sånn var også mitt forhold til naturen. Beundret den på avstand. Livredd for at den skulle sparke en fotball hardt i trynet mitt. Ikke fotball da, men du skjønner greia. Snøskred, ekstremkulde, gå seg bort.
pause red

Natten før jeg dro på tur fikk jeg ikke sove. Jeg var spent. Den natten ble bare tre timer lang. Litt av natten brukte jeg på å pakke sekken. Ved første pakking veide sekken nesten 22 kilo. Det er litt for mye for en nybegynner på seksti kilo.

Tidligere har jeg syns at praten om utstyr og vekt har vært ganske tåpelig. Utstyrsjaget i friluftslivet er ikke forenlig med det faktum at vi må spille på lag med naturen vi skal oppleve. Så sto jeg der da, med en sekk som er alt for tung, og dro meg i håret som jeg kjente hadde grånet de siste minuttene.

Hva kunne jeg ta ut? Mat og førstehjelpsutstyr er fredet. Jeg dro frem kjøkkenvekta. Alt ble veid. Det som røyk aller først var speilreflekskamera. Jeg byttet ut en kjele med en som var litt lettere. La igjen litt klær. Til slutt endte jeg opp med en sekk på 15 kg.

Jeg hadde to netter på tur. Den første var i en DNT-hytte. Den andre i telt. Det er den natta jeg kommer til å skrive om.
Jeg gikk ikke lengre enn tre timer på ski. Ved et gammelt steingjerde fant jeg en ro. Der ville jeg være. Jeg så for meg borgen i Ronja Røverdatter. Jeg følte meg litt som henne også, og hadde ikke blitt forundret om huldretussene hadde dukket opp og sagt «Varför gör hon på detta viset? Varför då då?».

slåball 1 red
Først gravde jeg bort en del snø. Og så spilte jeg slåball med snø og spade.

slåball 3 red
Slåsnøball. Homerun!

slåball 4 red
Rett i nærheten var det et stort grantre som hadde falt over ende. Jeg sagde av granbaret, og brukte det som underlag til teltet. Det isolerer godt. Så skulle jeg sette opp teltet da. Jeg hadde gjort det en gang før. I stua. Om natta. Underveis tenkte jeg «Det MÅ finnes en enklere måte enn dette!». Jeg hører om folk som setter opp teltet på tre minutter. Helt på ordentlig, HVORDAN er det mulig?

telt og bål red

Teltet sto til slutt. Jeg ropte høyt. «YES!». Bålet fikk jeg også fyr i. Jeg spiste middag i skumringen, desserten i mørket. Marshmallows. Jeg kjente på en glede. En urglede som jeg ikke har kjent på før. Likevel følte jeg meg veldig usikker. Er dette en god teltplass? Er bålet langt nok borte fra teltduken? Har jeg i det hele tatt satt opp teltet riktig? Kommer noen til å kjefte på meg fordi jeg er her?

blåse ut

Jeg har tenkt mye på han i boka Into the Wild. Han døde av sult. Han kjente på rastløsheten, at naturen ropte, levde drømmen. Han blir ofte kalt dum. Iallfall dumdristig. Hadde han blitt kalt det om han hadde overlevd? Naturen kan være nådeløs. Har jeg vært dumdristig? Ikke at jeg er i villmarka i Alaska, altså. Likevel er mamma redd når jeg er ute. Hun sier at jeg ikke er en Lars Monsen. Det er sant. Jeg er Malin Jacob, og jeg hadde ikke vært ute en vinternatt før. Når er man dumdristig?

Det kommer mange sånne tanker når man ligger i soveposen. Jeg frøs litt de første timene da jeg hadde lagt meg, men da jeg surret dunjakka rundt livet så ble hele kroppen varm. Søvnen tok meg, og jeg sov sammenhengende i ti timer.
IMG_0910-red

Etter turen har jeg hatt en merkelig følelse i kroppen. Litt sånn som når du kikker på den du er nyforelsket i, og personen smiler lurt tilbake til deg. Vedkommende vet hva du tenker, fordi dere to deler en følelse. Jeg føler jeg har delt en sånn opplevelse med noen, men jeg har ikke det. Jeg har vært helt alene. Jeg har delt naturopplevelsen min med naturen. Avstandsforelskelsen min.

Malin deler noen av turopplevelsene sine her på Grønnejenter.no. Disse turene er imidlertid en del av et annet prosjekt om å bli kjent med naturen, som Malin fikk stipend til av Stormberg. Følg henne videre på: www.malinjacob.no.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s