I år er det steinsoppår! Det er visst hele 8 år siden sist. Så vi bestemte oss for å dra ut i skogen og prøve lykken. Fremdeles er marka full av fristende kremler, matrisker, piggsopp og skrubb!

Jeg kan veldig lite om sopp, og synes så langt det har vært tryggest å holde meg til kantarellplukking. I år har jeg endelig fått utvidet reportoaret mitt. Siden det er steinsoppår tenkte vi at det måtte by på gode muligheter for å finne ingredienser til en digg sopprisotto. Med kurver, en hel haug med niste, soppbok og Norges sopp- og nyttvekstforbund sine nettsider på mobilen, satte vi kursen mot vestsiden av Sognsvann.

Skogssopp er et ganske magisk univers, spør du meg. Disse merkelige skapningene som trives på fuktige steder i skog og mark, er avhengig av organisk materiale og spres ved sporer. Og så utrolig lite vi egentlig vet om de! Jenny og Krister børstet støv av speiderkunnskapene sine, og vi satt med hodene bøyd over smarttelefonene våre for å få en rask innføring i kjennetegnene til de mest vanlige matsoppene.

Denne høsten er det visst mange som har blitt alvorlig syke etter å ha spist giftig sopp. Jeg følte meg litt som Sniff der jeg gikk rundt i skogen og passet på å unngå å ta på sopper jeg ikke kunne være helt sikker på var trygge. Det synes Jenny var ganske gøy, så hun lagde en liten tegneserie fra turen.

Heldigvis er steinsoppen ganske grei skuring; den kan vanskelig forveksles med skumle giftsopper. Hver gang vi kom over et eksemplar, kunne man høre de ekstatiske hylene våre på lang vei.

I tillegg til de spiselige matsoppene, synes jeg det var stas å studere alle de soppene jeg ikke visste noe om. Disse hvite røyksoppene minner meg for eksempel veldig om om sitronmarengs!

Disse bregneliknende plantene minner meg om hattifnattene i Mummuidalen.

Noen av de aller vakreste soppene er dessverre veldig giftige. Rød fluesopp er heldigvis veldig lett å kjenne igjen!

Å gå på sopptur er litt som å gå på skattejakt; det gjelder å lete nøye! Noen sopper liker nemlig å gjemme seg under mose og løv, så det kan lønne seg å sitte på huk for å få øye på dem.

Da vi kom ned til Sognsvann igjen, stilte vi oss i den milelange køen for soppkontroll. Staten sluttet visst å gi økonomisk støtte til soppkontroll i 2007, og nå er alt drevet på frivillig basis. To ildsjeler fra Neslekremla stod bak et lite bord og gikk tålmodig igjennom alle soppene som folk hadde rasket med seg hjem fra skogen. Jeg og Jenny snek oss bort til soppbordet, og forsøkte å suge til oss alt av kunnskap og triks fra de to soppguruene. Utrolig fascinerende fag!

Hvorfor staten ikke kan hoste opp noen tusenlapper til å støtte et så bra og viktig tiltak som Soppkontrollen, synes jeg virker veldig rart. Tenk så mange som har glede av å plukke sopp! Kunnskap og trygghet gjør at flere får lyst til å oppsøke naturen, og det er bra både for egen livskvalitet og for naturen generelt. Folk  som er glade i naturen, tar også gjerne bedre vare på den. Og det er jo bokstavelig talt en livsviktig oppgave. NRK var tilstede under soppkontrollen og intervjuet oss om hva vi synes.

Hva synes du?

Vel hjemme igjen, og med sopp vi kunne være trygge på at var helt fin (soppkontrolløren fikk luket ut en giftig slørsopp fra kurven vår i tillegg til et par steinsopp med en kjip muggkultur på), så ble det deilig sopprisotto på 1-2-3. Fersk timian på toppen gjorde susen!