Månedens grønne gutter – november

grønn gutt, grønne jenter, COP20

I slutten av november og begynnelsen av desember er det alltid tid for FNs klimatoppmøter. COP20 (20th Conference Of the Parties) blir holdt i Lima, Peru akkurat nå. Tusenvis av unge aktivister samles for klimakonferansene uten at de har reelle påvirkningskanaler i selve forhandlingene. Hvorfor drar de dit? Hva slags arbeid gjør de egentlig? Blir de hørt?

Månedens grønne gutter er Are Einari Skau og Jonathan Lindholdt fra Spire. To norske aktivister som er i Lima for å prøve å sikre at ungdoms framtid blir tatt hensyn til når verdens nasjoner skal lage en ny bindende klimaavtale. Til vanlig er de to glade gutter som er brennende opptatt av miljø og engasjerer seg i klimautvalget i Spire.

Are studerer på Senter for utvikling og miljø og er en fri sjel som helst alltid vil være på utveksling og nye eventyr. Han har vært med på å arrangere Olavsfestdagene i Trondheim i en årrekke og Globaliseringskonferansen i Oslo, og er like glad i festival som i konferanse. Hardbarka Trønder, men også finsk.

Jonathan studerer på Universitetet for miljø og biovitenskap og har en relativt ukjent bakgrunn som treskjærer (!). Ikke så rart at han har en plan om å følge skogvern på forhandlingene. Han er en verdensbereist mann som fikk rista liv i sitt klimaengasjement i Tanzania. Han er spesielt opptatt av ungdomsdeltagelse i politiske prosesser og rettferdighet mellom generasjoner.

hoved

Grønne jenter hadde avtalt et skypemøte i 10/11-tida norsk tid. Det er ikke så lett å stjele til seg et intervju med aktivister på klimatoppmøte. Det er mye som skjer, dårlig internett og stor tidsforskjell. Først ringer Are med et uhell og jeg bevitner appeller på spansk med UNFCCCs generalsekretær og Perus miljøminister. Aktivister sitter barbent på gulvet og følger med. Are tror han filmer, men finner fort ut at det ikke er tilfelle. Når han ringer om igjen tror han kanskje at rommet er på vei til å tømmes. Den gang ei. På skjermen ser jeg en grønn mann med hette komme flyvende. Det var visstnok «Captain Planet» – et aktiviststunt. Man kan trygt si at klimatoppmøtet er mer kaos enn Olavsfestdagene. Med titalls forhandlinger som foregår samtidig til en hver tid er det ikke lett å forstå hva som er å være på rett sted til rett tid.

intergulv
Jonathan blir intervjuet og ungdom samles på det kjente møtepunktet gulvet

Vi har bare tjue minutter før Are og Jonathan skal intervjues av en TV-stasjon. De vet ikke helt hvilken kanal det er. FNs newsroom med mer. Det er visstnok slik man gjør det på klimatoppmøte; bare prøver å være der det skjer. Prøver å prate med dem man kan få prate med. Helst presse og gjerne verdensdekkende. Aller gjevest er det visst å prate med de som har rosa skilt. De er offisielle forhandlere fra alle verdens land som skal prøve å berede grunnen for at en ny bindende klimaavtale blir signert på neste klimatoppmøte i Paris, 2015. Vi har ikke hatt en slik avtale siden Kyotoprotokollen fra 1997 som gikk ut i 2012. Det er kanskje det mest konkrete utfallet klimaforhandlingene kan ha. Nettet faller ut etter kun en kjapp ordveksling. Jeg hører ikke noe mer på en halvtime og blir passe utålmodig. Åh som jeg hater Skype. Jeg er redd for å måtte vente til etter TV-intervjuet også.

Heldigvis (?) ble mitt inntrykk av klimakonferanser nok en gang bekreftet – ingenting skjer når det skal skje, og TV-intervjuet er selvfølgelig forsinket. Samtidig som jeg sitter utålmodig og venter, har Are og Jonathan kommet seg fram til et kontor med bedre internett. Endelig kan intervjuet ta form:

Hva jobber dere med nå?

Jonathan jobber med REDD (FNs program for å redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland), men han kommer ikke inn der forhandlingene skjer. Det er visst veldig frustrerende. Han forteller at landa blir enige på små og lukka møter. På de store og åpne møtene hvor sivilsamfunnet kan delta, sies det veldig lite.

– Men jeg går på alternative arrangementer da. Jeg har vært på mange foredrag med urbefolkning. Sammendratt kan man si at de stiller med blanda følelser når det gjelder REDD. Noen mener at de ikke blir involvert nok når tiltakene skal utformes, men at det er et godt tiltak i utgangspunktet. Andre sier rett ut at REDD er en synd for menneskeenheten og ikke fungerer i det hele tatt. Det er mange perspektiver å ta hensyn til.

mange ungdom fra Sør var på konferansen, også urbefolkning
Mange ungdom fra Sør var på konferansen, også urbefolkning

Jonathan fortsetter å fortelle om det andre sporet i forhandlingene han jobber mye med. Det er visst vanskelig å forklare uten fremmedord og på norsk. Det er tydelig for meg at COP har utviklet et helt eget språk. Et språk som ofte kommer i fokus under forhandlingene.  Are skyter inn i diskusjonen.

– Forhandlingene dreier seg aller mest om flisespikkeri. På det ene møtet vi var på satt de i to timer og spikket på en miniparagraf om utvikling.  I ADP (det forhandlingssporet som prøver å lage en ny bindende utslippsavtale til landene som det går an å bli enig om) diskuterte de dødslenge om man skulle forhandle med dokumentet på skjerm eller ikke. Det er veldig vanskelig. Landene som ikke ønsker å komme fram til en bindende avtale bruker diskusjoner om prosessen på forhandlingene som virkemiddel for å sinke framgangen i dokumentene man prøver å bli enige om.

Både Jonathan og Are jobber med intergenerational equity, avkarbonisering innen 2050 og en null prosent diskonteringsrate. Gresk? Det kan oversettes til at ungdom på forhandlingene vil at det skal stå i avtalen mellom landende at man skal ta hensyn til generasjonene som kommer etter oss på lik linje med de interesser og behov mennesker har i dag. Når forhandlerne diskuterer klimatiltak i dag veier umiddelbare kostnader mer enn nytteverdien for framtidige generasjoner. Det mener Jonathan at er blodig urettferdig. De hadde nettopp en stor aksjon for å markere dette som guttene var veldig fornøyd med. Det er visstnok ikke like mange unge mennesker i Lima som det pleier å være på CO, mener Are. Derfor for stuntene i år mye oppmerksomhet. En reportasje fra aksjonen ble sendt på nasjonal Peruviansk tv samme kveld.

demons

Are følger nøye med på hvordan det går med planene for den nye internasjonalt bindende klimaavtalen. I tillegg brenner han for hvordan lobbyinteresser påvirker utfallet av klimakonferansen. Han blir gira når han forteller om forhandlingene og om lobby.

– Ikke alle land sender ministere til forhandlingene, det har en stor signaleffekt. Australia og USA for eksempel, er kjent som sinker i klimaforhandlingene. Til denne konferansen har Australia valgt å sende handel- og næringsministeren istedenfor miljøministeren. Det sier noe om ambisjonene deres for forhandlingene. USA sender Leonardo DiCaprio.

Alle tre ler godt av den siste replikken før Are fortsetter å fortelle om hvordan de helt konkret skrider til verks på forhandlingene.

– Hele konferanseområdet ligger på en militærtreningsbase med svære telt for møter. Mellom teltene er det oaser av minglingsområder hvor alle stiller likt. Det vil si ungdom og forhandlere hviler på samme område. Det er ofte her aksjonene blir holdt og alle stopper opp for å se på. Etter aksjonen om rettferdighet mellom generasjonene, gikk jeg bare bort til noen av forhandlerne som stod og så på og gav de et tekstforslag om hvordan vi synes den nye klimaavtalen bør se ut, og spurte om de ville bruke det i den videre forhandlingen. Det er den eneste måten vi kan påvirke direkte hva som skjer i forhandlingene. Fordi vi ikke har forslagsrett i forhandlingene må vi få noen av statene til å foreslå det vi vil. De sa de skulle se på det. Mange stiller seg positive, og vi har fått vite at Chile, Bolivia og AILAC (Alliance of Independent Latin-American and Caribbean states) støtter tekstforslaget og kan ta det videre til forhandlingene.Dette er en svært viktig måte å jobbe på. I fjor for eksempel, fikk vi inn «concern for future generations» i teksten som mest sannsynlig blir den nye bindende avtalen til neste år. Det er kjempebra. Nå er vi spente på om vanskelige stater som Saudi-Arabia vil blokkere tekstforslaget AILAC legger frem.

Kitty og Jonathan på åpningsmøtet og lobbyområdet
Kitty og Jonathan på åpningsmøtet og lobbyområdet

Hva tror dere kommer til å være utfallet fra årets konferanse da?

– I år står partene i forhandlingene hardt på sine posisjoner og beskytter egne interesser så lenge de klarer. Alle er redde for å bidra «for mye» og at det skal bli inngått kompromiss som de selv kommer dårlig ut av. Det er veldig steile fronter. For eksempel har Norge forslått å øke sine ambisjoner om karbonkutt fra 30 prosent innen 2030 til 40 prosent innen 2030 HVIS andre land blir med. Det ligger hele tiden en om og hvis og men bak alle forslag som hindrer ambisjonen i landenes forslag.

– Til tross for dette er alle ganske positivt innstilt til utfallet av disse forhandlingene. Imidlertid tror vi at det har mest å gjøre med at forventingene er senket. På forhandlingene i København i 2009 trodde man at man ville få på plass en sterk og internasjonalt bindende avtale på ett møte. Det har man gitt opp nå. I Lima er ambisjonen å legge grunnlaget for at en avtale kan bli godkjent i Paris på neste COP i 2015, men det er ikke store kutt landene er forventet å bidra med lenger. Man tenker seg at alle landene kan bidra til klimagassreduksjon med frivillige bidrag.

Jonathan legger til at han og Are sammen med de andre ungdommene tar det som sin oppgave å bidra til å øke ambisjonene.

– For oss er det viktig å få inn rettferdighet og likeverdighet mellom generasjonene i avtalen som skal vedtas i Paris på en klar og tydelig måte. I tillegg er ungdommene enige om at alle land må bli karbonnøytrale (ikke ha noen utslipp) innen 2050. Det er det flere og flere av landene som også støtter dette, men ungdommen vil at man ikke skal kunne kjøpe seg til et nullutslippssamfunn gjennom prosjekter som REDD og karbonkvoter for eksempel. Det er ikke alle landene som vil gå med på det, Norge baserer for eksempel hele sin klimapolitikk på det.

framtid

Nå som jeg har hørt litt om hva dere jobber med på konferansen, lurer jeg på om det er noe som er skikkelig frustrerende og irriterende for dere?

-INTERNETTET, svarer de begge i kor.

– Det tar ti minutter å skrive en enkel epost. Man begynner med et lite stykke arbeid og plutselig har man kastet bort mange timer på noe som skulle ta et par minutter. Det er spesielt frustrerende fordi oppdateringer fra konferansen er så viktige for at folk som ikke er her skal kunne følge med på hva som skjer.

Jonathan legger til at han synes det er vanskelig å være på rett sted til rett tid.

Man vet aldri hvor man skal sette inn støtet og hva man ikke skal bruke energi på før man har prøvd. Det er et kaos og man må bare prøve seg litt fram. Det er spesielt vanskelig siden det er første gang jeg er på COP. Heldigvis består den norske delegasjonen av hele 50 forhandlere.

Are skyter inn at han irriterer seg over at lobbyistene fra oljeindustrien har like stor rett til å være på forhandlingene som miljøengasjerte.

– Jeg skjønner jo at jeg ikke har noe større rett til å være her enn de, men det er veldig frustrerende å se på den tunge makten som følger med midlene disse aktørene har. Chevron og Shell for eksempel har laget en egen World Climate Summit ved siden av. Haha, VI er jo på World Climate Summit. På deres liksomkonferanse sprer de falske klimaløsninger som involverer fortsatt økt vekst av olje- og gassproduksjon, fanging av karbondioksid og bare satsning på skogprogrammer i utviklingsland. Det gjør meg skikkelig sint og frustrert.

 

Til sist, hva er det som inspirerer dere til å fortsette å jobbe beinhardt på konferansen i uka som kommer?

– All entusiasmen som syder og koker hos ungdommen som er her på konferansen. Spesielt de som er fra Sør. Det er spesielt mange fra Latin-Amerika her i år, siden konferansen er i Peru. Ungdommene jobber beinhardt fra tidlige morgenmøter til seine nattetimer hvor nye lobbydokumenter ferdigstilles. Det er rett og slett rørende med alt engasjementet og pågangsmotet. I tillegg sa generalsekretæren for UNFCCC (FNs klimaseksjon) at de trenger mer midler til ungdomsdeltagelse på konferansene og at vi må spørre ministrene i våre respektive land om dette, ikke FN-systemet. Det var veldig viktig for oss å høre, da det tydeliggjør at landene selv må ta ansvar for å skape en solid ungdomsstemme på forhandlingene. I tillegg har Spire vært sentral i å søke om norsk støtte til ungdomsdeltagelse fra sør tidligere, vi fikk lyst til å gjøre dette igjen og er glade for å få medhold av generalsekretæren.

Jonathan legger til at han blir veldig gira av å få anledning til å snakke om det han brenner for og å påvirke. Stunts er spesielt givende.

– Det største øyeblikket hittil var da jeg snakket foran femti kamera under demonstrasjonen for rettferdighet mellom generasjonene. Jeg pekte på en helt tilfeldig fyr og ropte «Hei, du er min bestefar! Ikke ødelegg framtida mi». Det føltes veldig sterkt. Vi planlegger også et demonstrasjonstog hvor vi forventer i alle fall 10 000 marsjerende for klima, med trommer og dans og det hele. En skikkelig folkefest! Det er denne typen engasjement vi trenger for å dra klimakrisa i havn. Det gleder vi oss til.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s