Grønn turisme – en landsbylivredning i India

Hamacareise-Bamboo-Village (1 of 15)

Ingeborg Lindseth bak reisebloggen Hamaca skriver for oss om en av hennes eksotiske reiser til India:

Langt inne i Keralas grønne skoger ligger landsbyen Thrikkaipetta, som et grundig bevis på at turisme kan bidra til noe positivt for lokalsamfunnet. Etter en alvorlig landbrukskrise har økoturismeprosjektet Bamboo Village blitt landsbyens livsforsikring.

Klokken halv seks om morgenen sniker jeg meg ut av rommet og klatrer opp sementtrappa til hustaket. Himmelen er dekket av det som ligner ugjennomtrengelige hvite bomullsdotter. Litt lys slipper likevel gjennom og vekker naboens kalkun til liv. Mellom åsene bortenfor en grønn risåker flyr småfugler inn og ut av trekronene. Jeg blir stående og lytte til den jevne rytmen av sikader og fuglesang noen minutter, før et vræææl høres fra et sted under meg. Familien Vergheses morgenfugl har våknet, en ny dag begynner i Thrikkaipetta i sør-India.

Dagen før stoppet min venninne, Ingrid, og jeg utenfor et ettetasjes lilla murhus etter en humpete rickshawtur. Eliyamma, ei middelaldrende dame i en fargesprakende drakt, tok oss vel imot på haltende engelsk. Ved siden av stod mannen hennes, Baby (et vanlig mannsnavn i sør-India), sønnen og svigerdatteren med halvannet år gamle Elaine på armen. Det føltes med en gang litt rart å skulle trenge oss på en helt ukjent familie, men med sine store smil og åpne væremåte følte vi oss snart nokså avslappede.

Unknown8

– Breakfast, roper Eliyamma etter vår første natt hos vår nye familie. Mens Baby er i full gang med å mate familiens fire kuer med gress på utsiden av huset, blir vi servert to store kokospannekaker og en varm kopp chai i spisestua. Lille Elaine, som allerede er sminket og kledd opp i en knallgul kjole, fyker rundt på en rød lekebil.

Årsaken til at vi havnet akkurat her er at familien er med i et økoturismeprosjekt kalt Bamboo Village, der i alt seks bondefamilier i landsbyen tar imot turister. Selve bosituasjonen kan sammenlignes med et gammeldags Bed and Breakfast, bare at det i Kerala kalles homestay. Vi får bo i familiens eneste gjesterom, og blir servert hjemmelagede måltider tre ganger daglig.

Boformen tilbyr sjelden femstjerners hotellstandard, men fokuset på kulturutveksling, nye bekjentskap og økovennlige løsninger gir oss en helt annen type ferie. Lite visste vi imidlertid om at Bamboo Village ble dannet på bakgrunn av en alvorlig krise i landsbyen bare seks år tidligere.

Etter den søte frokosten er blodsukkeret høyt nok til å holde oss i gang resten av dagen. Og det passer bra, siden guiden vår, en 26 år gammel rickshawsjåfør ved navn Anoop, sier han har mye å vise oss.

Snart sitter vi alle tre og humper i Anoops richshaw. For oss virker Thrikkaipetta som en hvilken som helst annen indisk landsby, der folk livnærer seg av landbruk. I hovedgata passerer vi småbutikker med telefonkort, ferske grønnsaker og remser med godteri til salgs. Ellers finnes en enkel chaisjappe, en nybygget kirke, et lite hindutempel og en barneskole. Med unntak av de fargede lokalbussene som suser forbi oss, virker tempoet behagelig rolig og hverdagen stort sett problemfri. Men har det alltid vært slik?

– For fem år siden ble landsbyen vår utsatt for en stor landbrukskrise, forteller Anoop, mens vi sitter og slurper i oss dagens andre kopp med søt te på den lokale chai-sjappa. For å kunne drive landbruk i landsbyen, tar bøndene opp lån i banken for å kjøpe inn såkorn. En metode som fungerer godt, så lenge avlingene gir avkastning. Men hva skjer dersom det blir tørke eller matvareprisene synker? I Norge ville svaret vært å bruke av sparekontoen, få avlingsskadeerstatning, og håpe på bedre avling neste år. Bøndene i India har imidlertid ingen sikkerhetsnett og er helt avhengig av inntekten fra avlingene for at familien skal få mat på bordet.

Samtidig som bøndene ble rammet av landbrukskrisen har bondens produksjonskostnader i India gått opp, og prisene på råvarene som selges gått kraftig ned de siste årene. Den økende gjelden blant bøndene førte dermed til at over 20 bønder i landsbyen valgte å ta selvmord. De siste tiårene har selvmord blant bønder vært en tragisk trend i store deler av India. Ifølge offisielle tall har over 200.000 indiske bønder tatt livet av seg, siden de ikke har greid å forsørge familien sin. Når en bonde begår selvmord får nemlig familien en pengesum fra staten, slik at de kan betale tilbake en del av gjelden sin.

Men Thrikkaipetta har funnet en løsning! Anoop kjører oss til et toetasjes murbygg hvor vi hører lyden av pussing, saging og banking. På skiltet ved innkjørselen står det skrevet «Uravu» med store bokstaver. Langs murkanten på venstre side står det oppstilt flere meter høye bambusstokker.

Unknown7

Innenfor sitter seks damer i en ring på trekrakker og pusser pinner av bambus. Uravu er organisasjonen som har funnet en løsning på de uforutsigbare økonomiske problemene i landsbyen. Siden 1996 har de gitt arbeid og opplæring til marginaliserte samfunnsgrupper, som stammefolkene og kvinner uten utdanning. Og da landbrukskrisen kom, samarbeidet Uravu med det lokale reiseselskapet, Kabani, om å starte økoturismeprosjektet, Bamboo Village. Ideen er at halvparten av inntektene fra turistenes besøk kommer lokalsamfunnet til gode, og på den måten kan gi en tryggere hverdag for landsbyens beboere.

Som turist føles det ekstra godt å vite at pengene vi betaler for oppholdet kan være til nytte for flere enn eierne av bostedet vi bor på. Altfor ofte forventer vi turister å få innblikk i kultur og hverdagsliv på reisemålene vi besøker, uten at lokalsamfunnet sitter igjen med en krone i fortjeneste! Ved å velge økoprosjekter som dette kan man heller sørge for en mer rettferdig byttehandel der begge parter får noe som er verdifullt for dem.

Den bratte stigningen får pulsen vår opp og svetten til å renne. Anoop holder tempoet oppe og spør oss jevnlig:

– Are you tired? Men for å opprettholde vårt rykte som fjellvante nordmenn, rister vi på hodet og setter farten opp. Vi har akkurat startet oppstigningen til landsbyens høyeste ås, Manikunnu Hill. Ved stien finner vi både gigasnegler, stripete tusenbein og himmelblå sommerfugler. Og takket være dem får vi heldigvis noen små, naturlige puste- og observeringspauser i ny og ne.

Unknown3

Området vi befinner oss i heter Wayanad og ligger på nesten tusen meters høyde. Temperaturen er derfor mer behagelig her enn i Indias lavland, bare rett over tjue grader. Ifølge Anoop er september til desember den beste tiden å besøke Wayanad, siden risåkrene og skogen har den mest intense grønnfargen. Til gjengjeld må man finne seg i et par regnskyll nå og da, men om man gjør som indere flest – utstyrer seg med en fargerik paraply, går det stort sett helt fint.

– Ææh, enda en! utbryter Ingrid og bøyer seg ned for å plukke vekk blodiglen som holder på å krabbe igjennom maskene på sokken hennes. Halvveis opp åsen, har vi allerede fått rundt tjue blodsugende blindpassasjerer på joggeskoene. Selv oppdaget jeg plutselig en igle halvveis opp på leggen under tightsen. Nattens regn har fått de centimeter lange krypa til å kravle ut fra gjemmestedet sitt og sette seg på steiner ved stien klare til et måltid. Men til vår store forundring er det bare Ingrid og mitt blod de vil ha. Anoop med flipp-flopper, har ikke fått en eneste igle på seg.

– De må være lei av blodet mitt, siden jeg har vært her så mange ganger før, sier han og ler.

Siste del av turen går gjennom høyt gress og enkelte bladløse trær. Bak oss brer Wayanads bølgende landskap seg lengre og lengre ut for hvert steg vi går. Alt vi kan se er tett skog kun avbrutt av teplantasjer, risåkre og noen murhus her og der. Innimellom det grønne dekket finnes både villdyrreservater, høye fossefall og grotter med flere tusen år gamle helleristninger. Hvem skulle trodd dette var India? En større kontrast til de forurensede, overbefolkede storbyene finnes nesten ikke i dette landet, med mindre man drar langt opp i Himalaya!

Toppen av fjellet markeres av en kampestein på høyde med tre biler satt oppå hverandre. Hvordan den har havnet her har guiden ingen anelse om, men han kommer med en annen interessant bemerkning:

– Gravide bør bestige fjellet og gå tre ganger rundt denne store steinen. Da vil de få en enklere fødsel.

Hamacareise-Bamboo-Village (9 of 15)

Hamacareise-Bamboo-Village (6 of 15)

Vel hjemme igjen i det lilla murhuset får vi en liten omvisning av Eliyamma. TV-stua er innredet som indiske hus flest; et glassmonter med bilder av hinduguder og familiemedlemmer, en gammeldags kasse-TV og en knallfarget sofa. Eliyamma finner stolt frem en stor, fillete konvolutt og fisker opp julekort og brev fra tidligere besøkende. Fotografier som viser tyske og franske par oppkledd i sari eller i gang med matlaging, ligger også med. Besøkene har tydeligvis satt spor for begge parter! I tillegg til å gi familien en ekstra inntektskilde, kan Bamboo Village-prosjektet også bidra til kulturutveksling fra reisende fra hele verden.

Neste sted Eliyamma tar oss med er grønnsakshagen. Fort skjønner jeg at få av plantene her kan gjenkjennes i en vanlig norsk kjøkkenhage. På forsiden av huset peker Eliyamma ut både ingefær, kjempeagurk, curryblader, tapioka, ayurvedabusker brukt til å lage massasjeoljer og bittesmå supersterke chili. Fra en nordmanns syn ser plantene både frodige og grønne ut, men Eliyamma unnskylder seg med at grønnsakshagen ikke ser ut som den pleier på grunn av uværet i monsunperioden.

Videre følger vi en sti mellom tette kaffebusker, kokospalmer og banantrær, og kommer ut på baksiden av huset. Eliyamma stopper og plukker opp en oransje frukt som ligner en liten amerikansk fotball.

– This is cocoa, sier hun og brekker av det ytterste laget. På innsiden sitter mandelstore myke frø med noe hvitt vev rundt. Så det er slik sjokolade egentlig ser ut? Eliyamma rekker meg en av de klissete klumpene.

– Spis, insisterer hun. Skeptisk tar jeg den imot og legger den på tunga. Søtsmaken brer seg. Konsistensen er myk. Jeg tygger langsomt.

– Nei nei, ikke tygg, sier hun og forklarer at de kun pleier å suge vekk den hvite, søte kremen som skiller de brune frøene. Resten kan bli brukt til å lage sjokolade.

Det er ganske utrolig hvordan man her kan gå en tur rundt sitt eget hus og komme tilbake med nesten samtlige ingredienser til dagens middag. De plastinnpakkede velproporsjonerte grønnsakene man finner i norske supermarkeder kjennes plutselig som en helt annen verden.

På veien tilbake til huset, plukker Eliyamma opp kokosnøtter som har falt ned fra palmene over oss. Kokosmelk er en viktig ingrediens i mange av curryene i sør-India. De blir derfor lagret rett ved siden av steinovnen på baksiden av huset, slik at de er lett tilgjengelige ved neste middagslaging. Snakk om kortreist økologisk mat!

Unknown4

Nå er det vår tur til å prøve oss på det indiske kjøkken. Vi skal få være med å lage kveldens middag, potetcurry og puri. Eliyammas svigerdatter er i full gang med å klemme ut runde emner av mel, salt og vann som skal frityrstekes i en gryte. Selv hvor enkelt det høres ut er de tynne, sprø flakene en god kontrast til den myke risen og curryen. I en annen gryte blander Eliyamma en god neve krydder, poteter og kokosmelk til en gul, velduftende blanding. Ingrid får røre litt i curryen mens det koker, men ellers blir det stort sett observasjon og fotografering for vår del.

Vi setter oss ved bordet. Idét vi begynner å spise ser Eliyamma rart på Ingrid og meg.

– Spiser dere med hendene? spør hun. Etter å ha reist flere uker utenfor allfarvei i India og spist med høyrehånda slik indere vanligvis gjør, skjønner vi at Bamboo Village ikke er som alle andre indiske landsbyer likevel. Selv om vi er langt inne i skogen i en liten landsby, har det blitt en selvfølgelighet at gjestene spiser med kniv og gaffel!

Tekst og foto: Ingeborg Lindseth, Hamaca Reiseblogg

Hamacareise-Ingeborg

Ingeborg Lindseth er den 26 år gamle jenta bak bloggen, Hamaca Reiseblogg. Så ofte som mulig reiser hun på eventyr ut i den store verden med kameraet på skulderen. Ingeborg elsker de små reiseøyeblikkene; som et glimt av fargerik klesvask i en bakgård, en vandring gjennom et hektisk fruktmarked eller en samtale med ukjente på toget. Alle øyeblikkene er med på å danne et større puslespill av hvordan verden fungerer og hvem som bor her. Med bloggen håper hun å inspirere andre til å reise mer utenfor de typiske turistfellene, og lære mer om hvor fascinerende, godhjertet og mangfoldig verden er.

REISEINFORMASJON:

Reisen dit: den enkleste måten å nå Wayanad er å ta fly til Mumbai, et innenlandsfly videre til Calicut og deretter hoppe på lokalbuss til Kalpetta i Wayanad.

Tidsforskjell: vintertid – 4,5 timer, sommertid – 3,5 timer

Visum: Indisk visum må skaffes gjennom BLS International Services AS i Oslo. Et turistvisum på opp til seks måneder koster rundt 600 kroner.

Sesong: fra november til mars regner det minst, men kom gjerne i september eller oktober for å oppleve den frodigste naturen og færre turister.

Oppholdet: Et opphold for to hos en familie i Bamboo Village inkludert tre måltider koster 3250 rupi pr natt, omtrent 325 norske kroner. Rommene har egne bad med vestlige doer, samt myggnetting over sengene. Landsbyen har i alt seks forskjellige homestays, med et eller to rom hver. Det blir derfor aldri noe trengsel av turister i landsbyen. For å booke et opphold I Bamboo Village, send en mail til Kabani: kabanitour@yahoo.com. På nettsiden, www.indiauntravelled.com finnes det også mange andre spennende landsbyopphold utenfor allfarvei i India.

Mat: Sør-indisk mat er kjent for å være nokså sterk. I Bamboo Village er de imidlertid vant til vestlige besøkende, og lager derfor maten litt mer turistvennlig. Før ankomst gir man beskjed om man ønsker vegetarmat eller ikke til de tre måltidene om dagen. Hvis man sliter med tre currymåltider om dagen, er det også mulig å få loff med syltetøy til frokost.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s