Hjem gjennom Nordmarka

image8 (2)Påsken er over og våren har kommet i all sin ambivalente prakt. Når det er femten grader det ene minuttet og SNØ det neste, vet man at det er på tide å si farvel til Kong vinter og legge ut på sin siste, lange skitur.

En av disse sene vårhelgene la derfor faren min og jeg ut på en tur jeg har drømt om lenge. Helt siden jeg flyttet til Oslo for fem år siden, har jeg stirret nordvestover mot Krokskogen og tenkt at bare på andre siden av den åsen der, har jeg vokst opp. Der er hjemme. Pappa jobber i Oslo og pendler kollektivt hver dag. Det har han gjort de siste femten årene. Hver dag reiser han hjem de fem mila med bussen, men kunne han gått hjem på ski? Pappas favorittaktivitet er å gå på skitur og interessen har heldigvis gått i arv. Det er så utrolig deilig å bare flyte bortover det hvite landskapet i seig, seilende marsgang. Å være glad i å gå på ski er dessverre ikke synonymt med å være rask på ski. Så lenge jeg kan huske har jeg gått under tilnavnet «treigeslasken» og pappa er selvfølgelig «lynerasken». Heldigvis venter han på meg.

gyrihaugen
Treigeslasken og Lynerasken på Gyrihaugen

 

Jeg priser meg lykkelig over Oslos lille størrelse; det finnes nesten ikke et sted i byen det ikke går an å gå til på under halvannen time. Samtidig som jeg har gått Oslo by på kryss og tvers, har jeg fantasert om gamle dager. Hvordan var det for oldemoren min å gå tre mil fra gården til setra si? Hvordan var det når man ikke hadde noe annet valg enn å ta beina fatt selv om veien var trå og det var mangfoldige mil å gå? Om pappa hadde måttet gå fem mil til byen for å komme seg på jobb? Jeg lurte på hvordan det kjentes på kroppen å gå fra barndomshjemmet til studenthjemmet, og endelig skulle jeg få oppleve det på kroppen: Fra Kleivstua til Løvlia over Heggelivann og bort til DNT-hytta Smedmyrkoja øverst i Sørkedalen hvor vi skulle overnatte. Opp og rundt Langlivann, bort til Kikut, ned til Ullevålseter, ned til Sognsvann og hjem med banen. Slik stod helgen for tur. Pappa og jeg gleda oss til å slange oss gjennom den fine lille serpentinløypa vår i Nordmarka.

løvlia
Vaffel i vårsol på Løvlia

Da vi satte ut fra Kleivstua var det varm sol og superbløt snø. Definitivt klisterføre. Vi var svette, glade og våte i rumpa da vi var så godt som ferdig med alt som het stigning og tok dagens lunsjpause på Løvlia. Himmelske vafler med milevis av rømme. Resten av lørdagsturen ned mot Sørkedalen gikk som en drøm. Helt til vi kom på andre siden av Heggelivann. Der fikk vi vite at skiløypa som gikk forbi Smedmyrkoja var ikke-eksisterende denne vinteren. Den var nemlig gjort om til tømmerhogstvei. Det begynte å bli mørkt og vi ante ikke hvor vi var, tømmerhogstveien liknet mest på en isblank bobsledebane. Ikke akkurat drømmeunderlaget for ei livredd nedoverbakkepyse i full plog. I det jeg trodde knea skulle svikte meg, så pappa et lite skitråkk inn til høyre fra veien som han hadde lyst til å følge. Det var bare en eller to som hadde gått der før oss, og en av dem så ut til å være en elg. Snøen var tung som bly og vanskelig å svinge i. SELVFØLGELIG var hytta ved enden av tråkket, midt i et svært hoggstfelt. Gleden over å finne hytta var like overveldene som den deilige duften av nyhoggst.

hytta

Hytta var aldeles nydelig. Det var som et lite puslespill da jeg satte DNT-nøkkelen på nøkkelknippet mitt i døra og den passet (har hatt den i fem år, men brukte den for første gang nå). Hytta var fremdeles varm fra det forrige besøket, men vi var alene. Da pappa og jeg hadde fått fyr på ovnen, spretta den første ølen, vasket kroppen og begynt på matlaginga, hørte vi lyder på trappa. Tre utvekslingsstudenter kom ramlende inn, den ene på telemarkski. De hadde hatt en tyngre og lengre tur enn oss, men humøret var helt upåklagelig. Plutselig var lørdagsskituren blitt til lørdagsfest.

image6

Dagen etter måtte pappa og jeg finne på noe lurt for å komme oss ut av hogstfeltet. Tåka lå tykt og gjorde himmel nærmest umulig å skille fra snøkledd bakke. Etter å ha gått i tyve minutter stod vi foran hytta igjen. Vi hadde gått i sirkel. Vi stoppet ved bekken og studerte kartet nøye. En løype mot Langlivann skulle jo være rett i nærheten, rett over Lysedammen – men hvor var Lysedammen? Etter å ha trengt oss gjennom ugjennomtrengelig skog havna vi rett inn i rødmerka løype. HURRA!

vedskiltet

Herfra bar det bare strake veien mot Oslo. En skulle tro at når man nærmet seg Oslomarka var det trikkeskinnespor og køer lengre enn rushtrafikken som pappa pleier å sitte i hjem. Vi var nærmest alene. Hvem skulle tro at man fint kan gå en seksmilstur i Nordmarka på nærmest bare skutertråkk og å møte kun et fåtalls mennesker? Søkkvåte, litt slitne og skikkelig fornøyde gikk vi på t-banen på Sognsvann på vei hjem.

One thought on “Hjem gjennom Nordmarka

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s