Hva skjer med de internasjonale klimaforhandlingene?

Climate march

I desember er det duket for et nytt stort klimatoppmøte i Paris. Johanne har vært tett involvert i klimaforhandlingene i mange år. Her deler hun noen tanker rundt jobben sin som rådgiver på internasjonale klimaforhandlinger i Naturvernforbundet og Regnskogfondet.

Jeg prøver å klare hodet etter å ha kommet hjem fra fem intense dager med forhandlinger i FN-byen Bonn i Tyskland.  I desember i år skal verdens ledere bli enig om et rammeverk for en ny internasjonal klimaavtale som skal gjelde fra 2020 til 2030.

For litt over seks år siden var jeg på mitt første klimamøte i Bonn, og man forberedte da avtalen som skulle vedtas i København desember 2009. Jeg hadde et halvt år tidligere blitt kjent med det intrikate sirkuset som klimaforhandlinger er, og jeg gikk rundt med en ordliste med alle forkortelsene og et offisielt dagsprogram jeg egentlig ikke forstod noe som helst av. Det var starten på et stort engasjement og arbeid med internasjonale klimaforhandlinger.

Jeg har hatt en komplisert forhold til disse klimamøtene, med både stor respekt og til tider stor frustrasjon over denne prosessen. Det har gjort at jeg har hatt noen år med pause fra dette arbeidet.  Men nå i 2015 er jeg på ny veldig involvert, og jobber 100% med klimaforhandlingene som representant for miljø- og utviklingsorganisasjonenes (ForUMs) representant i den norske offisielle forhandlingsdelegasjonen. Og tanken slår meg igjen og igjen: Hva er annerledes nå enn i forkant av København?

Forventingen til København – now or never!

Jeg husker hvordan klima kom mer og mer opp på den politiske agendaen etter at FNs klimapanel og Al Gore fikk Nobels fredspris i 2007. Det var ukentlige reportasjer på TV og i media. Man snakket om øystater som skulle forsvinne og at klimaendringene kom til å påvirke oss i fremtiden. Jeg husker at ungdommene hadde en tale om hvor gamle vi kom til å være i 2020, og at mange av forhandlerne i rommet da ville være gått av med pensjon.

I København var i en liten delegasjon fra Spire, Utviklingsfondets Ungdom som deltok på klimatoppmøtet. Det er blant annet slik Lan Marie og jeg ble kjent.
I København var vi en liten delegasjon fra Spire, Utviklingsfondets Ungdom som deltok på klimatoppmøtet. Det er blant annet slik Lan Marie og jeg ble kjent.

Jeg husker stemningen i forkant av København-møtet. Vi snakket alle om at denne avtalen skulle bli historisk, et gjennombrudd for klimaet, noe vi kunne fortelle til våre barnebarn. Verdens ledere skulle rett og slett redde oss fra klimakrisa.

Samtidig var forhandlingsteksten på mellommøtet i Bonn i juni 2009 på over tohundre sider. Naturvernforbundets daværende rådgiver på klima, Bård Lahn skrev i rapporten etter forhandlingsmøtet i juni: «Å koke et så omfattende og sprikende avtaleforslag ned til en konsis, sammenhengende avtale i København vil være en stor utfordring. Men det er likevel et viktig skritt framover for forhandlingene i AWG-LCA at det nå ligger en konkret forhandlingstekst på bordet som alle land aksepterer.»

Var København en fiasko?

Det ble sagt at det aldri hadde vært samlet så mange statsledere på et sted i historien som på Bella-senteret i København i 2009. Alle skulle være med på det historiske øyeblikket. Det var endeløse køer med frosne diplomater, journalister, næringslivs- og organisasjonsfolk utenfor det megastore konferanselokalet.

De som argumenter for at Københavnmøtet var en viktig milepæl trekker frem viktigheten av at alle disse statslederne snakket om klima og satte det på den politiske agendaen. Verdenssamfunnet ble enige om noen viktige prinsipper og mekanismer som for eksempel to-graders-grensen, 100 milliarder innen 2020 og «fast-track money» til klimatiltak i utviklingsland, opprettelsen av det grønne klimafondet og et regime for å jobbe med regnskogsbevaring. Ingen av disse tiltakene ble formelt vedtatt i København, det kom først  året etter i Mexico.

De mange som mener at København var en fiasko, trekker ofte frem at utslippene i verden fortsatte å  stige i etterkant av møtet. Den enorme maktesløsheten politikere, miljøorganisasjoner og næringslivsfolk følte etter København satt mye positivt klimaarbeid på pause. Man fikk ingen overgang fra fossil, skitten energi til fornybar, lokal-eid, ren energi. Københavnmøtet var også et eksempel på der noen utvalgte statsledere på bakrommet prøvde å løse klimakrisen uten å involvere alle land. Den lite inkluderende prosessen endte med at FN ikke klarte å vedta noe som helst av virkelig verdi.

På klimamøte i Sør-Afrika. Var så heldig at jeg fikk jobbe sammen med klimaengasjerte ungdom fra hele verden. Lobbymøter, diskusjoner og masse latter.
På klimamøte i Sør-Afrika. Var så heldig at jeg fikk jobbe sammen med klimaengasjerte ungdom fra hele verden. Lobbymøter, diskusjoner og masse latter.

Hva er annerledes i dag?

Idag, sju år etter, er energiomleggingen endelig igang. Lokalsamfunn, miljøorganisasjoner og næringsliv gjør klimatiltak som nytter. Selv broen i forhandlingsbyen Bonn har solceller.

Vi snakker ikke om at klimaendringen kommer til å skje i 2020 eller 2050. De skjer her og nå. Denne uken opplevde Østlandet en enorm flom, samtidig som California i USA erfarte enda en ny stor skogbrann. Og mine klimavenner som bor på små øystater melder om at deres hjem er i ferd med å bli spist av det stigende havet.

Når jeg holder klimaforedrag, behøver jeg ikke lenger å forklare karbonsirkelen, at kull, olje og gass er dårlig for klima og at den beste energien er den som ikke er brukt og at vi må nordmenn må bruke mindre av verdens ressurser. Dette vet folk nå, og det sammen gjelder for verdens statsledere.

For noen uker siden ga Obama sin sterkeste klimatale noen sinne. Dette er vår tids største utfordring, sa han og henvendte seg til verdens ledere.

Paris: folk og næringsliv begynner å ta klimaansvar, men gjør våre politiske ledere det?

FN har bedt alle land om å levere inn sine klimamålsetninger for hvor de skal være i 2030. De skal svare på spørsmål som hvordan deres land skal gjøre seg mindre avhengig av fossil energi, ta vare på skogene sine og omstille økonomien sin.  Nå har land som til sammen står for cirka 65 prosent av verdens klimagassutslipp levert inn sine målsetninger. Men dessverre leder ikke disse målsetningene oss på en vei som forhindrer farlig global oppvarming. Og rike land som Norge, Australia, Russland og Canada tar dessverre ikke sitt klimaansvar.

Den gledelige nyheten er at miljøorganisasjonene verden over vokser seg større og større. Selv i Norge er medlemstallene til alle miljøorganisasjonene i vekst. Og vi mobiliserer nå for at land hvert femte år må levere nye, oppdaterte og mer ambisiøse klimamål. Og at de rike landene skal legge penger på bordet til fattige og sårbare land som er minst rustet for klimaendringene.  Det er dessverre slik at de som har minst av skylden for global oppvarming er de som blir hardest rammet av konsekvensene.

På Jobb for Naturvernforbundet på klimamøte i Doha, Qatar. En litt sliten Johanne...
På jobb for Naturvernforbundet på klimamøte i Doha, Qatar. En litt sliten Johanne… Foto: Ingvild Wollstad.

Jeg tror vi kommer til å få til en avtale i Paris, og jeg kommer til å jobbe natt og dag for at den skal være rettferdig og ambisiøs. Samtidig håper jeg at Paris-møtet leder til enda flere klimatiltak lokalt og nasjonalt, og at den grønne bølgen som vi opplever nå vokser seg enda større.

Den grønne bølgen vokser!

Vi du være med å legge press på norske politikere til å gi oss en rettferdig og ambisiøs klimaavtale?

Lørdag 28. november kommer fagbevegelsen, trosamfunn og miljøorganisasjoner til å arrangere klimademonstrasjoner rundt om i hele landet. Det kommer til å skje liknende organisasjoner internasjonalt. Les mer på klimavalgalliansen.no

Om du vil være med ned til Paris, arrangerer flere norske miljøorganisasjoner sammen med NSB et klimatog fra Oslo 3. desember. Den første del av turen går til Gøteborg og det blir mange klimaforedrag og spennende folk. Les mer om reiserute og de praktiske tingene her.

Den siste helgen i Paris er det planlagt tidenes største klimademonstrasjon. Dette kommer til å bli kjempestort.Les mer her.

Norske miljøorganisasjoner trenger enda flere medlemmer. Desto større de er, desto mer innflytelse får de. Med fare for å ha glemt noen, sjekk ut medlemskap hos Framtiden i våre hender, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom, Spire, WWF og Greenpeace.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s