Vi skal jo redde verden

12919242_10153978874326745_775338306_n

Mennesker Marte stilte spørsmålet «Hvordan kan vi løse klimakrisen?»

Fine Marte driver klimakortene.no  og gjesteblogger for oss om hvordan du kan være med å redde verden.

Dette er en fortelling om mine venninner Lise og Vår som ble vegetarianere. Vår spiste ikke så mye kjøtt i utgangspunktet, fordi hun visste at det ikke var bra for miljøet, så da var det lett å slutte helt. Lise bestemte seg for å bli vegetarianer da hun fant ut at hun skulle bli tante. Det var hennes bidrag for å gjøre verden litt bedre for lille Kasper.

Det er også historien om min bror Tommy. Det pleide være jeg som sendte linker til ham om miljøgifter og klima. Det pleide være jeg som anbefalte ham dokumentarer om miljø. Men så en dag ringte han til meg og sa at jeg måtte ut og kjøpe nedbrytbare vaskemidler. Han hadde sett en dokumenter om hvordan såperester bygger seg opp i verdenshavene. Han var svært engasjert.

Ikke minst handler denne lille fortellingen om de som ikke går i demonstrasjonstog og roper høyt i megafon. Jeg og min venninne Kristin satt og pratet etter en diskusjon om klima og framtida. Kristin hadde ikke sagt noe under diskusjonen, men etter på sa hun, ganske forsiktig, «vi skal jo redde verden».

Det handler om Silje som drar med seg vennene sine på dumpsterdiving; Inga som har fått samboeren med på kjøttfrimandag; kjæresten min som har begynt å reise med tog i stedet for fly når han besøker meg; Marita som etter en økonomiforelesning på NHH har gjort seg noen refleksjoner om lykke, om hvordan det er opplevelser, ikke ting som gjør oss lykkelige.

12910317_10153978874421745_761862274_n
Veggismiddag som grønt oppdrag!  Sjekk ut @grontoppdrag på Instagram.

Dette er en historie om mennesker som inspirerer meg. Men det er også en historie om endring.

I vinter ble jeg spurt om å være være med på et prosjekt som heter cCHALLENGE. Jeg skulle velge et endringsprosjekt som skulle vare i 30 dager. Utfordringen jeg gav meg selv var å hver dag gå ut på gata og spørre en vilt fremmed om hvordan vi kan løse klimakrisen.

Iløpet av de vinterdagene møtte jeg utrolig mange flotte mennesker. Alle svarte på spørsmålet mitt. De kom med sine løsninger. Det viste seg at dette var noe folk hadde tenkt på. De sa de syntes det var viktig.

Før jeg startet på utfordringen min var jeg redd for at folk ikke skulle gidde å svare, at de ikke brydde seg. På klimakortene.no har jeg samlet folks løsninger på klimakrisen i snart to år, men det var gjennom møtet med disse fremmede på gata at jeg begynte å tro på at vi faktisk kan løse klimakrisen – sammen.

12919242_10153978874326745_775338306_n
Noen av de fine folka jeg møtte ute på gata i Bergen.

En dag midtveis i utfordringen gikk jeg gatelangs i Bergen med Marita (hun som har funnet ut at ting ikke gjør oss lykkelige) og vi undret oss: når alle jeg snakket med syntes det var viktig å løse klimakrisen, hvorfor skjer det ikke mer? Hvorfor er vi ikke for lengst igang med en storstilt omstilling?

Linda og Karen er to inspirerende forskere. Det var de som startet prosjektet og utfordret meg til å være med. De er opptatt av at klimaendringene ikke bare stiller oss overfor et teknisk problem, men en adaptiv utfordring.

Hadde klimakrisen vært bare et teknisk problem, kunne vi løst den med vindmøller, solenergi og elbiler. Men en adaptiv utfordring går dypere og utfordrer våre tanker om hvordan verden fungerer og verdiene vi sverger til. Det er en sosial, politisk, kulturell og ikke minst menneskelig prosess.

Denne type utfordring legger opp til en endringsprosess i hver enkelt av oss, men også en dyp forandring i det samfunnet vi lever i. Det er en mye større og dypere endring enn det å gå fra fossilt til fornybart brennstoff.

Det kan virke litt vanskelig. Det hadde liksom vært så greit om det bare hadde vært å spikre opp noen vindmøller, og så var saken ute av verden. Men slik er det ikke.

Det fine med en adaptiv utfordring er at den gir rom for oss. Vi blir en del av løsningen – kanskje den viktigste delen. Karen mener at det er vi som er løsningen på klimakrisen. Det tror jeg også. Jeg tror det fordi jeg ser bevisene på det hver eneste dag i vennene mine og folk jeg prater med.

Før jul ble jeg kjent med Lotte og Siri på en klima-workshop. Sammen har vi startet et lite prosjekt som vi har kalt Grønt oppdrag. Her finnes forskjellige oppdrag, som å reparere et plagg, lage en vegetarmiddag til noen venner, overnatte under åpen himmel og nyte naturen. Alle som vil kan kaste seg på et oppdrag og utfordre venner til å gjøre det samme.

12939250_10153978874746745_1269507365_n

De tingene vi gjør teller. Og små ting leder gjerne til større ting. Det betyr noe ikke bare noe for klimaet, men for oss selv. Det gjør at noe endrer seg i oss. Og etterhvert kan det gi endringer i samfunnet og i politikken. Når vi viser andre at vi bryr oss, skaper vi engasjement.

I to år har jeg prøvd å få min venninne Silje (hun som dumpsterdiver) til å lage et klimakort med sin løsning på klimakrisen. For noen uker siden fortalte hun at hun ikke har klart å lage kortet fordi det føltes hyklerisk å skrive en løsning som hun ikke selv var dedikert til. Men nå har hun gjort endringer i eget liv; hun har begynt å resirkulere, redusere kjøttforbruket og reiser hjem med tog i stedet for fly, så nå holder hun på å lage et kort..

Det er lettere å tro at endring er mulig når man selv er en del av den. Og vi har ingen tid å miste, vi skal jo redde verden.

Kilder: Boka «The Adaptive Challenge of Climate Change» av Karen O’Brien og Elin Selboe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s