Sykkeltur fra Dolomittene til Adriaterhavet

IMG_2614

I fjor var søsteren min og jeg på den desidert fineste ferien jeg har hatt på veldig mange år. Jeg føler jeg alltid har fine ferier, men dette var virkelig noe for seg selv. Vi bestemte oss for å dra på sykkeltur, noe ingen av oss hadde vært før, og nå skal jeg dele litt om turen og hvordan vi la opp ruten slik at kanskje flere kan ha en like fantastisk opplevelse som oss.

Det hele startet med en vill idé om å søke midler av UD for å sykle langs Europas «grønne belte» fra Finnmark i nord til Albania i sør for å dokumentere og blogge om naturvern innad i EU. Etter å ha lest en fantastisk interessant artikkel om prosjektet i Framtiden i våre henders medlemsblad ble søsteren min og meg så inspirerte at vi satt oss ned å skrev en hel prosjektskisse, ba om avsindig mye penger og fikk et høflig avslag av UD et par måneder senere. Pytt pytt, en idé hadde plantet seg: Vi skulle på sykkeltur!

Etter at en viss realisme hadde meldt ankomst fant vi ut at strekningen Finnmark – Albania var i lengste laget. Heldigvis la vi ikke hele ideen fra oss, men begynte å kikke etter alternative ruter. En av hovedutfordringene våre var at vi ikke hadde utstyr eller sykler (!). Så vi måtte finne noen som leide ut dette, og optimalt sett, et sted som leide inn fra A til B, så vi slapp å levere syklene på samme sted.

Etter litt research fant vi nettstedet www.bikeways.eu – som er et slags sykkelsamarbeid mellom flere sykkelbyråer. Vi fikk kontakt med en veldig hyggelig fyr ved navn Phillip som jobbet ved Dolomiti Slowbike i fjellbyen Dobbiaco rett ved grensen mellom Italia og Østerrike. Han ordnet sykler, sykkelbager, hjelm og absolutt alt annet vi trengte. Syklene lånte vi i to uker og skulle levere de i Trieste for 140 Euro.

Fantastisk. De lo godt av oss der vi dukket opp i fjellheimen fullstendig overpakka. Det var så vidt vi fikk med oss alt. Men det gikk. Så her startet altså turen, og da mener jeg TUREN med store bokstaver.

Etappe 1 – Dobbiaco/ San Candido Innichen til Lienz

Etter å ha plukket opp syklene la vi ut på turen fra Italia over grensen til Østerrike, ned dalen der elven Drava renner, til Lienz som var første overnatting. Dette var altså 50 km ren fryd. Det var omtrent bare nedover i det mest idylliske fjelllandskapet du kan tenke deg. Dolomittene ravet over oss og vi fant ut at vi måtte være de lureste personene i verden. I Lienz var det flust med campingplasser. Vi smalt opp teltet og fant nærmeste Biergarten der vi fortærte et bedre måltid med en iskald weissbier. Lykke.

Etappe 2 – Lienz via Oberdrauberg over til Kötschach Mauthen

Dag 2 - Lienz via Oberdrauberg over til Kötschach Mauthen

Dag to startet tidlig og Oberdrauberg var neste stoppested, 20 km lenger ned i dalen. Vi fortsatte å følge elven Drava, og det var sykkelstier hele veien, både gamle grusveier og helt nye asfalterte veier i tipp topp stand. Skiltingen var perfekt og vi syklet i følge med en eldre mann som skulle samme veien. Han pekte og prata på en blanding av italiensk, spansk og tysk, mens søsteren min og jeg nikket og smilte.

Sykkel1

Etter en pauseøl i Oberdrauberg gikk veien videre over et fjellpass. Vi hadde pekt ut Kötschach Mauthen som dagens mål, men en særdeles utfordrende oppoverbakke lå i mellom oss. Etter å ha trillet syklene våre opp fjellet langs bilveien var vi rimelig slitne, og fikk rulle hele veien ned til Alpencamping i Kötschach Mauthen. Alpencamping var en slags øko-camping, der de til og med brygget sitt eget øl.

Etappe 3 – Kötschach Mauthen via Feistritz an der Gail til Alpenfreude Camping

Dag 3 - Kötschach Mauthen til Alpenfreude Camping (sykt kjip omvei via Feistritz an der Gail og Nötch - book rom på gjestehus i Feistritz an der Gail)
Etappe 3 – Kötschach Mauthen til Alpenfreude Camping – se også kart etappe 2 for første delen av etappen

Denne dagen var byen Feistritz an der Gail målet. Dette er en liten fjellby nærmere grensen til Italia og Slovenia, som visst nok skulle være supersjarmerende. Det vi ikke hadde tenkt på var overnattingsmuligheter. Det ble en bitter lekse, som vi selvfølgelig setter pris på i etterkant.

I Norge er vi jo vant til å ha allemannsretten, som gir oss muligheten til å bevege oss og slå opp telt fritt i norsk natur. Dette er dessverre ikke tilfellet i de aller fleste andre land, noe som gjør camping litt mer utfordrende da du faktisk er avhengig av en campingplass. Dette hadde jo ikke vi sjekket, men det viste seg at Feistritz an der Gail ikke hadde campingplass. Og da vi kom slitne og sultne til byen var også gjestehusene fulle. Arg. Vi kom i snakk med et veldig hyggelig par som tilbydde seg at vi kunne slå opp telt i hagen deres. Men vi takket nei, fristet av en dusj ved neste campingplass i nabobyen Nötsch fem km unna. Der var det ingen campingplass, og heller ingen ledige hotellrom. Vi begynte å bli desperate.

Plutselig så jeg et skilt det stod «Camping Alpenfreude – 4 km», og jeg spurte eieren ved et av hotellene i Nötsch hvor mange av de fire km som var oppover. Han stadfestet at det kun var den første kilometeren som var oppover. Det var IKKE sant. Det var faktisk BARE oppover. Når vi var på randen til å sprekke av svette, oppoverbakker og sult dukket det opp en folkefest rundt svingen med ompa-musikk, øl og så mye spareribs du orker. Vi sjanglet bort til bordene, satte oss ned, styrta en halvliter øl og dykket fjeset ned i maten. Vi må ha vært litt av et syn.

Etter litt flere oppoverbakker fant vi overnatting – Camping Alpenfreude. Tidenes campingplass. En totalt random campingplass, midt i alpene, med badebasseng og minigolf <3 Vi ble en ekstra natt. alpenfreud

Etappe 4 – Alpenfreude Camping via Kranjska Gora til Bled

12910834_1747229348823419_1368388616_n

På denne etappen er du innom intet mindre enn 3 land. Fra Østerriket, via Italia til Slovenia. På vei til Bled sykler man gjennom Kranjska Gora, kanskje mest kjent som et vintersportsted, men umettelig vakkert også på sommerstid. Dette var kanskje min favorittetappe. Ufattelig fint på grenseovergangen til Slovenia, helt utrolig landlig og sykkelstiene er fortreffelige. Alt er godt merket og vi sleit ikke det gran med å finne fram. Fra Granjska Gora til Bled er det 40 km i slak nedover. DIGG.

Å komme fram til Bled var også stort. Jeg har hørt mye om dette stedet, innsjøen som innehar Slovenias eneste øy MED et slott på. Fjellene raver rundt på alle kanter og vannet er krystallblått. Vi ble tre netter. Her kan du gjøre alt mulig, dra på fjelltur, padle, rafte og ikke minst stå på SUP-board som vi gjorde mest.

Bled i skumring

Etappe 5 – Bled til Ljubljana

Dag 5 - Fra Bled til Ljubliana

Ljubljana er fantastisk. Rett og slett. En perle blant europeiske hovedstader og alle burde ta turen. De trange gatene er belagt med brostein og elven Ljubljanica snor seg gjennom sentrum og utgjør selve livsnerven i byen. Arkitekturen er variert, men store deler av elve- og sentrumsområdet er bygget i jugendstil, tegnet av arkitekten Jože Plečnik. Mannen som har satt sitt preg på Ljubljana som Gaudi har gjort med Barcelona.

Restauranter, barer, uteboder, musikere. 270 000 innbyggere, hvorav 65 000 av dem er studenter, som igjen setter sitt preg på byen. Vi ble i tre netter og sov på et fantastisk gjestehus på utsiden av byen, med kjempe service. Det ligger rett ved bussen som tar deg til sentrum på ti min, ellers er sykkelturen på ti km en kvikk start på dagen. Ljubljana er godt lagt opp for syklister.

Ljubljana

Etappe 6 – Tog fra Ljubljana til Udine (Italia) og deretter en veeeldig varm sykkeltur fra Udine til Grado og Adriaterhavet

Dag 7 - Tog fra Ljubljana til Udine (Italia) og deretter en veeeldig varm sykkeltur fra Udine til Grado

Vi valgte å ta toget til Udine, for å slippe å sykle noen av fjellpassene på veien til Italia. Sykkelvognen til de slovenske togene var relativt trang, så det ble en litt stressende affære. Annet enn det, var det en flott togtur. Som deprimerende nok, tok oss nesten tilbake til starten av sykkelturen på kun noen timer.

sykkel3

Vi ankom italienske Udine rundt tolv på formiddagen og satte kursen mot havet, rettere sagt Grado. Det var 50 fantastiske kilometer langs italienske småbyer og vinranker. Eneste nedturen var at det var helt sinnsykt varmt. Så man burde unngå å sykle midt på dagen.

Etappe 7 – Grado til Trieste – siste stopp!!

Dag 7 - Grado til Trieste - vi er framme!!

Etter å tilbrakt natten på en supersjarmerende campingplass ved havet, satte vi kursen mot vår siste destinasjon: Trieste. Byen er kjent for å ha huset blant annet James Joyce, og er en havneby rett på grensen til Bulgaria. Sykkelturen gikk langs en sykkelkyststi, en nydelig opplevelse.

Siste strekket fra Monfalcone til Trieste måtte vi sykle langs bilveien, men dette var en av få tilfeller der det ikke var egen sykkelsti. Under hele turen har vi fulgt sykkelstier som er godt merket og av god kvalitet. Det er sjelden vare for en nordmann.

Så kom vi fram til slutt. Etter rundt 450 km på sykkelen. Søstera og jeg; svette og slitne, men ekstremt fornøyde.

Takk for turen. Det var episk.

Slitne og VELDIG fornøyde

2 thoughts on “Sykkeltur fra Dolomittene til Adriaterhavet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s