Hverdagshelten

Min hverdagshelt- takk for at du er den du er!

En gang ble jeg kalt en hverdagshelt. Og siden har det ordet nesten vært litt hellig for meg. Det eneste jeg gjorde den gangen var å goggle nummerskiltet til en bil som stod parkert med lysene på, og sendte en sms til eieren. Jeg synes det var raust av han å kalle meg hverdagshelt for så lite, for den dama jeg vil kalle min hverdagshelt har på en måte gjort det mulig for meg å leve drømmen, gang på gang.

Frivillig på Animal Shelteret Scooby i Spania

I mangel på teknologisk kompetanse var jeg på nippet til a trekke meg fra hele konseptet Grønne Jenter, for snart tre år siden. Vi satt der på et kontor i byen og gikk gjennom plattformen for våre blogginnlegg. De andre jentene så ut til å alle forstå det ene PC-uttrykket etter det andre, mens jeg satt og vurderte om det ville være mulig å skrive innleggene på skrivemaskin og levere i papirform…. Men så var det hell i uhellet at jeg bodde i den koseligste leiligheten av alle de Grønne Jentene og den eneste som bodde helt alene. Og sånn kunne jeg tilby meg å være den Uoffisielle Grønne Jenter-Vertinnen.

Bak det hele står det en dame. Hverdagsheltinnen. Min huseier. Margarete. Jeg vil si hun er en av få på dusinet. Ekte, ærlig og original. Først bodde eksen min der, deretter ei god venninne og så fikk jeg den store æren av å bo alene i Oslo, for første gang. Og ikke hvor som helst, nei nemlig på Kampen, Oslos perle. Du har sett leiligheten på TV og i Aftenposten. Grønne Jenters sofakrok da Live Nelvik i “Live Redder Verden” ønsket våre tips for å leve mer miljøvennlig. Aftenposten Magasinet rigget opp til fotoshoot i det 100 år gamle trehuset for artikkelen “Trendy Veganer”.

Grønne Jenter sender kyss fra Kampen

Men hver gang har jeg spurt Margarete på forhånd. Hvorfor lurer du kanskje på? Jo, nettopp fordi vi delte. Jeg bodde i halve første etasje, en venn av familien i andre halvdel og hverdagsheltinnen i etasjen over. Vi delte trappeoppgang, vaskekjeller, hage og postkasse. Og inkludert i den beste leia jeg noen gang har hatt var det også strøm, samt ved fra boden.

Hun er en dame av det alternative slaget, og det er kanskje derfor vi matcher så godt. Vi er bare en generasjon forskjellig. En dag vi pratet over en kopp te fortalte hun meg at hun selv hadde vært en del av det som på 1970tallet ble kalt «Jordsøkarsambandet». Dette var en sammenslutning av folk som ville drive kollektivt, og hadde fokus på global rettferdighet og gjenbruk. Drømmen var få tak i en gård og å leve av å drive jordbruk i fellesskap. De fleste var inspirert av Kibbutzene i Israel. De radikale i vesten skilte seg ut og det var mange av dem på denne tiden. Selv tok hun ett-årig utdannelse som agronom, og jobbet fire år som forsøksagronom ved tre ulike institutter på Jordbruksskolen på Ås, eller Institutt for jordbunnslære (Institutt for jordbrukere).

Sammen med mannen drømte de om et liv på landet. Men det ble ikke sånn. Det ble familie og barn, noe de færreste klarte å forene med drømmen om kollektivlivet. Kollektivbevegelsen beveget seg på samme tid mer mot anarkisme, og de var naturister. Margarete forteller det alltid sånn som det er. “Det å gå naken var viktig. Noen gikk og viftet med alt som kunne viftes på. (…) I tillegg var det den gangen et krav om å vise politisk standpunkt. Kollektivbevegelsen var veldig krevende. Og det er jo livet selv”.

Naturskjønne Telemark

Og fra drømmen om det kollektive livet på landet ble det til at mannen som var snekker kjøpte det falleferdige huset på Kampen for over 25 år siden. Litt om litt tok det form til det koselige huset det er i dag. Men det er ikke bare huset som er spesielt, for selv om Margarete er saksbehandler i dag, så har hun åpenbart båret den alternative livsstilen med seg.

Da jeg flyttet inn var det litt som å komme “hjem” for denne Grønne Jenta som er oppvokst på et småbruk i Østfold. Mentaliteten var der, om at gamle, gode ting er gull verdt. Nordmenn ligger på verdenstoppen hva gjelder oppussing. Og for dagens unge, er det vel nesten utenkelig å ha samme maling på veggen i et par tiår. På Kampen var vaskemaskinen fortsatt todelt, med egen trommel på siden. Ifølge huseieren, så kan ikke dagens maskiner måle seg i kvalitet. Hun vil heller ha det som det er. Selv ble jeg tilbudt tekstiler hvis jeg ville reparere min gamle lenestol.

Men så langt kom jeg ikke, for jeg er en rastløs sjel. Og mye på farten. Jeg liker nye utfordringer og nye jobber. Og når Oslo blir litt mye, flykter jeg ut til mitt lille tempel, sommerhuset i Høysand. Det var også da jeg ble kjent med hverdagsheltens enestående tillit og gjestfrihet. Jeg fikk nemlig lov til å leie ut hybelen da jeg var et par måneder på jobb utenbys. Leie ut til bekjente av meg, men ukjente for de andre i huset. Gang på gang, har jeg beundret den fleksibiliteten og gjestfriheten. Noen ganger føler jeg nesten at det er som vi er i familie. En voksen som bryr seg og bare vil meg godt. For meg er det helt unikt.

Det hun selv ønsker er måtehold og en enkel livsførsel. Og som hun sier: “Herregud, har du råd til å kjøre Mercedes, har du råd til a kjøpe Grøstad Gris”.
Hvert år reiser hun på pilegrimsvandring. Ifjor gikk hun og barnebarnet gjennom en del av Østfold. Ikke visste jeg at det gikk pilegrimsstrekninger der. Og mens det nærmest har blitt allment for pensjonerte nordmenn å fly med trekkfuglene sørover så er min hverdagshelts drøm å gå Norge rundt. Det er både sunt og koster mindre penger. En vinn vinn-situasjon.

Naturskjønne Vestlandet

Så en dag kom beskjeden om at jeg dessverre måtte flytte, familiære hensyn måtte tas. Mitt to-årige Kampen-eventyr var over. Det var samme dag som jeg kom hjem etter å ha adoptert en hund fra Spania. Boligmarkedet i Oslo gav meg søvnløse netter. Å ha hatt en huseier som Margarete hadde vært som å vinne i Lotto. Nå vurderte jeg alt fra buss til båt, uten at det virket som en varig løsning for hverken to- eller fire-beinte.

De gikk et par uker. Så banket heltinnen på døra, og så “vant” jeg i Lotto igjen. Jeg trodde nesten ikke mine egne ører da jeg ble tilbudt å leie en leilighet i en gammel trehusbygård på Sagene, som jeg ikke visste eksisterte. Margarete reddet meg igjen. Ikke nok med det, men da kjærligheten tok meg til et animal shelter i Spania for et halvt år siden, fikk jeg til og med lov til å leie ut (til Marte i Grønne Jenter). For som Margarete sa: “Det var flott at du og Frank kan være der nede og bli kjent og finne ut av det før han flytter hit”.

Animal Shelteret Scooby i Nord-Spania var stedet vi møttes.

Dette er hva jeg kaller en hverdagshelt! Jeg tror hele verden hadde vært et så mye bedre sted dersom flere hadde lært av Margarete. Og da jeg spurte om hennes tips til andre for å leve mer miljøvennlig kom det kort og kontant: “5 om dagen”. Assosiasjonen min til frukt og grønt kunne ikke vært mer malplassert. Margarete forklarte det nemlig slik: “Plukk fem søppelting om dagen! Dette er en oppgave som passer veldig fint til pensjonister. Selv holder jeg veien til jobben fri for søppel. Det er tabu å plukke opp noe fra bakken. Men det å betrakte jorden som skitten er veldig bakvendt det. Det er selvdestruktivt, bakterier er nyttig og vi trenger dem.”

På vegne av miljø og meg selv vil jeg bare si tusen, tusen takk for at det finnes hverdagshelter som deg, Margarete!

Hvem er din hverdagshelt?

Foto: Miriam Jøms.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s