Tour de Climat – jakten på klimaløsningene

Jeg tror det er viktig at vi alle sammen tenker litt på hvordan vi kan løse klimakrisen. Og når jeg sier alle, så mener jeg alle. Alle mennesker i alle land.

I sommer har jeg syklet Danmark på langs og spurt folk jeg møtte langs veien om hva de mener er løsningen på klimaproblemet. I fjor syklet jeg Norge på langs og stilte det samme spørsmålet. Nå sitter jeg og tenker på hvilket land jeg kan sykle langs neste sommer. Målet er å ta for seg ett og ett land om
gangen, til problemet er løst.

Folk reagerer forskjellig når jeg forteller dem om prosjektet mitt. En mann i Århus mente at han ikke var i stand til å løse noen ting. Noen er travle og tar seg ikke tid til å stoppe opp for å tenke, men mange bidrar til prosjektet. De stopper opp, tar seg noen minutter til å reflektere litt over det kanskje aller største og viktigste spørmålet i vår tid. Og så skriver de løsningene sine på små papirlapper som jeg kaller klimakort.

Jeg liker å sykle. Å trø rundt og rundt på pedalene er litt som meditasjon for meg. Det er selvsagt slitsomt å sykle et helt land på langs, men det er litt kult også; at man kan komme seg så langt, så pass fort, bare ved hjelp av egen kraft. Det kan være litt kjedelig å sykle langs landeveiene i Danmark. Den første dagen, og starten av den neste, beundret jeg kornåkrene. Jeg fulgte med på hvordan kornet bølget  i vinden og hvor pene åkrene var der de glødet i sola mellom regnskyllene. Så ble åkrene mindre og mindre spennende for hvert tråkk.

Men tilrettelegging, det skal danskene få ti poeng for. Det er så mange sykkelveier i Danmark at det er vanskelig å bestemme seg for hvilke en skal velge. Og i byene er syklene prioritert på samme linje som biler.

I Norge skrev folk på kortene sine at det må tilrettelegges for syklister. I Danmark skriver man bare at folk bør sykle mer. Og det bør vi. Da jeg kom til Århus hadde de dvaske eksamensperiode-beina mine fått synlige legg- og lårmuskler. Jeg føler meg supersterk.

Det er nok lettere å prioritere syklistene i danske byer enn i norske. I Danmark er gatene mye breiere enn her hjemme, og det er faktisk plass til at både biler, sykler og gående kan få sine egne romslige felt. Men jeg så også eksempler på at danskene kaster ut bilene for å gjøre mer plass til mennesker, kollektivtrafikk og gateliv.

I sentrum av Odense er det en stor byggeplass – det som for noen år siden var en bilvei som delte sentrum i to, skal nå bli en ny grønn bydel med sporvei og parkering under bakkeplan. Odense skal få en bilfri indre by. Jeg stod og så på byggearbeidet sammen med et par fra Belgia. Paret laget et klimakort der de skrev at hver eneste by må bli mye grønnere, med flere trær og med gratis kollektivtransport drevet av fornybar energi. De stod og pratet lenge sammen og laget kortet i lag. Og så sa de at det var fint å få muligheten til å tenke litt på spørsmålet mitt.

Inne i besøkssenteret for prosjektet i Odense møtte jeg Lars. Lars er en middelaldrende mann. Og som mange middelaldrende menn, skreiv Lars at vi må stoppe overbefolkningen. Jeg pleier være veldig åpen for alle løsningene som kommer, men når folk blir veldig enspora på overbefolkning, hender det jeg driver litt folkeopplysning. Kanskje skriver jeg «Hans Rossling» på en lapp og ber dem google ham, og så prater jeg gjerne litt om hvordan utdanning til kvinner og tilgang til informasjon om prevensjon og familieplanlegging er veldig viktig i den sammenheng.

For det handler ikke så mye om hvor mange man er, som om hvordan man lever. Den gjennomsnittlige nigerianer slipper ut 0,6 tonn CO2 i året. For danskene er tallet 6,8 tonn, mens nordmenn slipper ut 11,7 tonn klimagasser iløpet av et år. Eller det vil si, disse tallene er fra 2013. Siden da har utslippene gått ned i Danmark og steget i Norge. Målet må være at når levestandarden går opp, holder utslippene seg nede.

Det fine med Lars sitt kort er at han også skriver litt om det. Han vil ha mindre bruk og kast og så vil han droppe vekst som overordnet mål for samfunnet vårt. Da jeg møtte Lars pratet vi om hva som har verdi for oss. Som Lars sa: En Sydentur til 5000 kr oppleves verdifull fordi den koster penger, mens en sykkeltur i skogen med overnatting i naturen ikke verdsettes fordi den er gratis. Det er noe å tenke over i dag, siden vi nå har brukt opp jordas bærekraftige ressurser for i år.

De unge jeg møter har faktisk tenkt en del på hvordan de selv kan leve bærekraftig. De skriver klimakort med stikkord for hva de selv kan gjøre og hva de gjør for å redusere sitt karbonavtrykk. Som Anna spurte Rune om da jeg møtte paret i Odense: Hva gjør du faktisk?

Det er en urettferdighet i at vi i de rike landene skal skal bruke opp verdens felles ressurser og forsøple atmosfæren med utslippene våre, samtidig som det er befolkningen i de fattigste landene som er mest utsatt for klimaendringene og konsekvensene som tørke og flom. Flere av de unge jeg møtte langs veien etterspør mer empati og mindre egoisme.

Før jeg begynte å sykle hadde jeg en prat med Jens Hesselbjerg Christensen, en av Danmarks fremste klimaforskere. Han mener at løsningen på klimakrisen er en mer rettferdig verden. De superrike har det fint som det er, de har ikke noe hastverk med å løse verdensproblemer. Penger er makt, og vi kan ikke løse klimakrisen hvis store deler av verdens befolkning føler seg maktesløse.

To Newyorkere i Aarhus etterlyste «an overall appreciation of the world». Menneskets forhold til naturen er faktisk hovedtemaet på ARoS, Århus mest kjente museum. Måten vi tenker på og måten vi forholder oss til naturen på, kommer til uttrykk i landskapene vi skaper. Lenge har vi tenkt at vi mennesker står utenfor naturen; vi er ikke bare et dyr på jorden, vi er spesielle, og det er vår rett å utnytte naturen og forme den slik det passer oss best.

Nå har vi sett konsekvensene av den tankegangen, og jeg tror det gjør at den er i ferd med å endres. Fysiske endringer er lette å se. Da jeg gikk opp trappene i museet i Århus ble det tydelig for meg at bare fem dager på sykkeltur hadde ført til ganske store forandringer i kroppen min. Muskelmassene hadde blitt synlig større. Men hva hadde turen gjort med måten jeg tenker på?

ARoS har som mål å være et treningssenter for tankene, et sted for å skjerpe folks kritiske blikk og utfordre fantasien. Og det tror jeg vi trenger. Er det en ting jeg savner på klimakortene jeg samler inn, ikke bare i Danmark, men over alt, så er det fantasi. Det kreves fantasi for å se for seg en verden som er radikalt annerledes fra den vi har i dag. Det kreves fantasi for å kunne forestille seg et liv der man bor på en annen måte, kommer seg fra sted til sted på en annen måte, ja – et liv som leves annerledes enn slik
livene våre leves i dag.

Er det en ting vi vet, så er det at verden er i stadig endring. På et museum er det ekstra tydelig. Verden kommer til å endre seg dramatisk i tiden som kommer. Jeg utfordrer deg til å bruke fantasien og prøve å tenke ut hvordan verden kan bli, og hvordan vi kan styre utviklingen i en positiv retning. Skriv gjerne ned tankene dine på en liten lapp, og vipps så har du laget et klimakort.

Etter mer enn 3000 kilometer på sykkelsetet gjennom Norge og Danmark, vet jeg bare én ting helt sikkert. Ingenting skjer av seg selv. For å komme dit vi vil, må vi trø til.

–  Marte Skaara

3 thoughts on “Tour de Climat – jakten på klimaløsningene

  1. Hei :)
    Mange av tingene det skrives om her, som hengekøye telttur og sykkelferier, er vanskelige for noen av oss. Hvilke grep kan man ta for å leve mer grønt når man er handicappet og avhengig av løsninger som ikke nødvendigvis er bra for miljøet? Jeg må feks bli kjørt i bil og taxi fordi jeg rett og slett ikke kan benytte kollektiv transport. Vet at det er mulig å tilpasse det meste, men det er veldig tungvindt og jeg vil da trenge veldig mye hjelp. Hvordan kan jeg leve mer miljøvennlig uten å miste den lille friheten jeg har?

    1. Hei,
      Det er hyggelig at du spør oss til råds. Jeg innser at disse type aktive feriene med gåing og sykling nødvendigvis må være vanskeligere om man har bevegelseshemninger. Så du spør godt. Nå er ikke jeg noen ekspert på funksjonsnedsettelser, og så vidt jeg vet så kan man jo ha veldig ulike begrensninger som byr på forskjellige utfordringer. Så du vet helt sikkert best hva du trenger av tilrettelegging for å være fri og nyte livet og feriene best mulig. På sett og vis tenker jeg at du «fortjener» den friheten en taxi kan gi deg, og synes ikke at du skal bli sittende hjemme fordi du får dårlig samvittighet for å ta en taxi. Men går det an å bli kjørt i elbil? Det finnes jo også ulike elsykler med mulighet for passasjerer. I mange turområder spesielt i skog er det mange grusveier hvor jeg ser for meg at det hadde vært mulig å reise på denne måten, om du har en venn å teame deg opp med. Noe av det vi har erfart på hengekøyeturer og sykkelturer er jo at man ikke trenger å reise så langt for å ha store og berikende opplevelser. Å henge opp en hengekøye eller sette opp telt i hagen og lage mat på bål med gode venner er kanskje en vel så verdifull opplevelse som å dra på hotellferie langt unna? Både DNT og friluftsrådene er flinke til å tilrettelegge for handicap. Du kan lese mer her: https://www.dnt.no/funksjonshemmede/

      Ønsker deg lykke til med å finne ut miljøvennlige alternative ferier for deg, skriv gjerne til oss dersom du finner på noe lurt du ønsker å dele med andre gjennom bloggen vår. Det er du hjertelig velkommen til.
      Hilsen Andrea fra Grønne Jenter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s