Min flørt med Maridalsvannet

Det hele kom som en stor overraskelse. Brått var det jeg trodde skulle bli en syk travel høst blitt helt uten innhold. En etterlengtet ferie, tja, det er faktisk ikke tilfellet når det ikke er frivillig. Det var på tide å gjøre noe med den ukelange deppefesten. Redningen begynte som en impulsiv sykkeltur en søndag.

Turen var mest for å få ut energien til voffsen. Vi sykla til Kjelsås, og fant veien opp på siden av Maridalsvannet. Med det samme var jeg bergtatt av å skue utover Oslos drikkevann, som jeg tidligere bare hadde sett på som en dam ovenfor Frysja. Det var så stort, og så vakkert innkranset av grantrær ispedd gult løv. Vi syklet et stykke, gikk opp til en topp, så satte vi oss midt i skogen ved en bekk og rasta. Før vi cruiset hjemover.

Historien kunne ha sluttet der, men det motsatte er tilfellet. Det er der den begynner. Jeg måtte bare tilbake. Som en god flørt, så ville jeg ha mer. Så etter et par dager tørket jeg støv av min 14 år gamle villmarksjakke, lagde niste og trikket med hunden vår, Bolero, til Kjelsås igjen. Så begynte jeg å gå. Og jeg gikk. Og jeg gikk. Og jeg gikk. Det er som jeg får puste på “ordentlig” når jeg har et vann fremfor meg. Jeg måtte rundt vannet og jeg fulgte skogsveien så langt det lot seg gjøre.

Etter en nydelig bakke med frodige kurver gjennom knallgrønn, mosedekket furuskog, hvor solen skinte i tynne stråler mellom de høye trærne, åpnet kulturlandskapet seg rundt Sander gård. Jeg trasket forbi og brått befant jeg meg på asfalten. En liten skuffelse, kan du si. Jeg tok frem mobilen, og googlet i vei, mens jeg bekymret lurte på om det i det hele tatt lot seg gjøre å gå rundt vannet. Vel, Google gav svar.

Det lot seg gjøre og Google ville gjerne hjelpe meg. Så til de grader at jeg tok meg selv i å stå der i Nordmarka og installere en app, så jeg kunne bli guidet rundt vannet. Det ble for dumt! Irritert over teknologien, avbrøt jeg hele dritten og la i vei.

Selv det å gå på asfalt rundt vannet er vakkert.

Mine beste erfaringer og minner fra mine mange reiser er nettopp møter med menneskene jeg traff på veien. Det var før smarttelefoner og Internett hadde kommet på banen. For å finne frem brukte du guidebok og spurte folk. Jeg valgte sistnevnte taktikk for Maridalsvannet. Og sånn ble jeg på hils med “gutta på brua”!

De så ut som de kjente området, for å si det sånn, med sin autoritære plassering på enden av veibrua som går over et “hjørne” av Maridalsvannet. Utstyrt med kameraer og et årvåkent blikk mot horisonten, så skjønte denne hobbyfotografen at de hadde vært der før.

Maridalen kirke, første landemerke på veien mot Brekke.

– Unnskyld, er dere kjent her?
– Ja, litt
– Jeg lurte på om dere vet hvor jeg skal gå videre for å gå rundt vannet.
– Ja, da fortsetter du på denne veien helt til du kommer til Maridalen kirke, så kan du fortsette på grusveien videre forbi kirken, så til venstre ved neste gård, også kommer du ned til ruinen, også fortsetter du mot høyre noen hundre meter, så kommer du inn i skogen etter parkeringsplassen, og så kan du gå helt til Brekke.

Margaretakirken med et hint av Oslo.

For en som nærmest er dyslektisk når det kommer til høyre og venstre, så verdsatte jeg stort landemerkene jeg skulle se etter; en kirke, en ruin og en parkeringsplass. Jeg var på oppdagelsesferd. Ruinen ble det store høydepunktet. Generelt beveger ikke ruiner meg så mye, men denne kom som en overraskelse. Den er jo helt fantastisk der den står helt på enden av vannet og du ser et hint av storbyen på den andre siden gjennom buegangene. Ikke at dette var planlagt i 1250 da Maragaretakirken ble bygd, men det er en vakker skue.

Ved Hammeren gikk jeg for samme taktikk som tidligere og spurte en hyggelig dame om veien mot sentrum, men gjennom skogen. Snart var jeg inne på lysløypa mot Brekke (som det virket som alle visste hvor var), før jeg svingte mot Kjelsås og tok trikken hjem. Jeg var nærmest euforisk over den flotte turen. Jeg har alltid sagt at Oslo er en så fin hovedstad siden naturen er så nærme. Men jeg hadde ikke mange andre erfaringer å henge påstanden på enn å gå i kø rundt Sognsvann og innimellom driste meg til Frognerseteren og Ullevålseter. Nå var det som jeg hadde oppdaget en skatt.

Ikke før jeg kom hjem fra mine totalt 20 km den dagen (avvikende eksempel-siden jeg også jogget på morgenkvisten, jeg vanligvis ikke så sporty) så planla jeg den neste turen. Jeg kjøpte ukekort på trikken, investerte i en termos med livstidsgaranti og gikk på tur igjen, og igjen, og igjen. Brått fikk hverdagen en mening. Dette ble min belønning etter å ha jobbet et par timer med jobbsøking.

Jeg begynte å ta avstikkere. Gikk mer i skogen og ble enda mer tilfreds, og ikke nok med det, etter å ha passert “gutta på brua” et par ganger var det dags for å håndhilse, slå av en prat om andre ting og få se dagens store fangst på kamera: Norges nasjonalfugl, Fossekallen i full gang med å fortære en altfor stor fisk til lunsj.

Min lunsj på godværsdagene.

Det er noe fint med å gå runder. Det gir en følelse av noe komplett. Runden rundt Maridalsvannet er som hverdagsmagi idet jeg observerer naturen på veien, og hverdagsterapi da den gir meg en pause fra det hektiske bylivet med alle dets plikter. Innimellom står vi helt stille i skogen.

Bolero og jeg. Han står og titter etter ekorn, og om han ser ett høyt der oppe i tretoppene, så kan det sammenlignes med selve julaften. Men alle de gangene han ikke ser noe, så står vi der bare helt musestille, begge to. Aldri før har jeg gjort det, eller sett verdien av det. Det føles nesten litt ulovlig å stoppe opp, og stå helt stille, fordi det er noe vi så sjelden gjør.

Da den første smakebiten på vinteren kom, opplevde vi den stille skogen.

Å vandre er kanskje ikke for alle. Men for meg føles det ut som den mest naturlige ting i hele verden, det er som ledda blir smurt, også går det av seg selv. Det er kanskje ikke helt innafor å si det, men jeg foretrekker en god treningsøkt uten å bli svett. Men en så real en, at når man kommer hjem så er kinna varme og rumpa litt strammere. Til dette er runden rundt Maridalsvannet helt perfekt.

Flørten med Maridalsvannet har utviklet seg. Den har skapt et ønske om å oppdage noe mer, utforske nye territorier. Så på siste søndagstur ble typen med på en god tur fra Hammern, til Sjærsjøvann, om Fagervann og tilbake til Maridalsvannet, 11 km med en god rast i glitrende sol.

Ut på tur – aldri sur!

Jeg tror min flørt med Maridalsvannet er i ferd med å utvikle seg til en forelskelse.

Leave a Reply